Nå har det snart gått et år siden jeg fikk påvist brystkreft. Tenk. Jeg er ferdig behandlet og frisk....
Jeg har taklet behandlingene godt, rent fysisk, om ikke annet. Det var kjipe bivirkninger av de første cellegift-kurene; det var vondt å bli så kvalm, miste håret, øyevipper og øyebryn. Men det er tilbake alt sammen nå, bortsett fra at jeg har mindre energi, blitt langsynt litt sånn plutselig...
Men jeg er altså frisk igjen...
Å være "ferdig" med kreft er spesielt. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på de fatale konsekvensene av en eventuell spredning eller et tilbakefall. Jeg har Bechterev. Det innebærer at jeg kjenner det i ryggen. Før plasserte jeg det på Bechterev, nå plasserer jeg det på SPREDNING!!!
Men ikke nok med at jeg får angst for spredning, jeg blir også stressa for at jeg har angst.
I en kronikk i Aftenposten i går skrev Torgeir Skancke om akkurat dette; hvordan selvhjelpstrenden gir oss ansvar for egen lykke: "Lykke er ditt eget ansvar - Ulykke din egen skyld"
Tenker jeg feil, så forverres prognosene mine!
Det blir rett og slett en slags angst for angsten...
Da er det godt å få litt hjelp fra psykolog på Radiumhospitalet og osteopat som putter tomlene inn mellom brystbena og fysisk røsker opp spenninger.
Jeg har fått et skriv fra psykologen: "Angst og bekymring ved sykdom" av psykologene Torkil Berge og Elin Fjerstad.
Her står det: "Sterk angst er altså svært ubehagelig og skremmende, men ikke farlig!"
"Holdningen du møter den umiddelbare angstreaksjonen med er imidlertid viktig. Unngår du å reagere med angst for den, altså med angst for angsten, vil kroppsreaksjonene gradvis bli svakere. Det kalles habituering, en form for kroppslig tilvenning til angst over tid. Ved angsttrening utnyttes dette prinsippet til din fordel. Ved å bli værende i en fryktet situasjon oppnår du at angsten gradvis går ned av seg selv. Men her er det viktig at du ikke ernærer angsten ved nye katastrofetanker. Snakk heller rolig og oppmuntrende til deg selv under treningen, slik en god trener vil gjøre"
Dette er jo Pandoras eske! Pandora var en fristerinne i gresk mytologi. Hun fikk en gave, en eske, hun skulle love å ikke åpne. Pandora åpnet esken og all sykdom, nød og elende føk ut av esken. Hun lukket esken og lukket inne håpet. Verden ble et grusomt sted helt til Pandora våget å åpne esken igjen og da strømmet håpet ut og gav menneskene "håp i ondskapens tider"
Det blir litt som å ikke tenke på en isbjørn.
Nå tenkte du på en isbjørn, ikke sant?
Dette er også mindfulness. Være i det som er. Her og nå. Se på det, tankene, følelsene som skyer på himmelen. Noen ganger er de store og nære andre ganger er de lette og langt borte. Mindfulness er ikke å forsøke å få det bra, men å være i det som er - og på den måten få mer ro, ikke nødvendigvis letthet og glede, men bare mer ro.
Og det er faktisk mye lettere å godta at fremtiden er helt åpen - at jeg ikke har noen garantier, at det kan gå bra men at det også kan gå dårlig - når jeg kan åpne opp esken og la demonene få komme ut. Det er ikke farlig. Det forverrer ikke prognoser.
Det er ikke min skyld fordi jeg har tenkt feil, hvis det skulle ende med tilbakefall eller spredning.
Det føles litt som å få fri. Og det er godt.
Så må jeg bare si til slutt at jeg håper det går godt og at jeg blir en gammel dame:-)
Og her er diagnosen min for spesielt interesserte:
Diagnose: C 50.9 Cancer mamma dexter, pT2 pN2 (7/20), ICD-grad 2, ER+, PgR+, HER2-, KI67 32%.