søndag 27. september 2015

Når mamma`n blir syk

Den første oktober går startskuddet for Rosa Sløyfe aksjonen. Den første oktober legges jeg under kniven for å fjerne min egen brystkreft.

Det som skulle ha vært en ufarlig forkalkning i puppen, var ikke det allikavel. Det var kreft. Ikke var den liten og kulerund som jeg trodde kreft startet som, den var avlang og ikke så rent liten.

Kort fortalt: I februar var jeg til mammografi gjennom bedriftshelsetjenesten, og alt var bra. Etter en spontanabort i mai, kjente jeg "dette" i puppen og gikk til fastlegen som mente det var forkalkning, men sendte meg videre til ultralyd. Siden jeg forsøkte å få barn ble det ikke tatt mammografi igjen. På ultralyd så han ingenting patologisk, som det heter, men siden jeg kjente noe i puppen, skulle jeg komme tilbake "for sikkerhetsskyld" etter tre måneder. Så ble gjort, og da, da så han noe som gjorde at han tok grovnålet biopsi og hormonprøve av kulen.

En uke gikk og da jeg måtte ned på sykehuset for å få svar på prøven, var jeg ikke rent lite urolig.
"Dette er uvanlig, men dessverre, jeg har dårlige nyheter til deg. Det er kreft"

Det er en østrogenpositiv kreft, type 2 HER2 - negativ. Det betyr ingen flere barn. Det har også betydd for meg dette: To dager etter at jeg fikk vite at jeg hadde kreft, fikk jeg en positiv graviditetstest og har derfor nå måttet ta abort.

De sisten ukene har jeg gått hånd i hånd med dødsangsten og sorgen over det barnet jeg i så mange år har ønsket meg, etter at Erik kom til verden og er så utviklingshemmet som han er.

Det er så trist og skremmende alt sammen, så jeg burde nesten ikke skrive om det. Hvem orker egentlig å lese?

Vi var på en så god og oppadgående spiral: Bygge ut huset til Erik. Hadde fått støtte fra kommunen. Forsøkte å lage en liten bror eller søster til Erik og Tor.

Og så wam bam: Kreft og ingen flere (egenproduserte) barn.

Jeg skal ikke utbrodere angsten eller sorgen, jeg tror alle har kjent på angsten for å skulle få en alvorlig sykdom som i verste fall kan ende i tidligere død. Så her gjelder det å trekke ut skuffen, putte angsten ned i den og lukke igjen.  Dette er en uregjerlig skuff, som har det med å gli opp igjen, men jeg vet at det er mulig å lage "frikvarter".


"Du kan ikke stoppe bølgene men du kan lære deg å surfe"
-Slagord på en surfeplakat fra 70-tallet.

Jeg tør påstå at visse bølger er vanskeligere å surfe på enn andre. Men når det faktisk ikke går an å stoppe dem, så er det vel ikke noe annet alternativ enn å forsøke.

Et dikt jeg fikk presentert på et kurs i Mindfulness jeg gikk på, etter at Erik kom til verden har gitt meg masse støtte tidligere, og det er på tide og ta det frem igjen.

Gjestehuset

Den menneskelige tilværelsen er et gjestehus
Hver morgen er det en ny ankomst

En glede, en tristhet, en sjofelhet
et øyeblikks oppmerksomhet kommer
som en uventet besøkende

Ønsk dem velkommen, og ta vel imot dem alle
Selv om det er en flokk av sorger
som voldsomt feier huset
tomt for møbler,

likevel, behandle hver gjest med respekt.
Kanskje han rydder plass i deg
for en ny glede

Den mørke tanken, skammen, ondskapen
møt dem leende i døren,
og inviter dem inn

Vær takknemlig for hvem enn som kommer,
for hver og en av dem har blitt sendt
som en veiviser fra det hinsidige.

-Rumi-


 Prognosene ser ut til å være gode. Legene snakker om kurativ behandling. Men selvsagt, ingen kan gi meg garantier.
Det er bare å vente å se og leve som best jeg kan.

Men jeg har en oppfordring til alle kvinner som leser dette (og alle menn må oppfordre sin kvinner i livet):

Sjekk puppene hver måned, etter menstruasjon.
Gå til legen med enhver forandring du opplever i puppene.
Og ta både mammografi og ultralyd. Det ene ser det den andre ikke ser.

Og når første Oktober kommer: Kjøp en rosa sløyfe. Hver dag får 8 nye kvinner i Norge brystkreft.

Det er et mysterium som må løses.












Ingen kommentarer: