Jeg ser på meg selv som et positivt menneske.
Nå, etter at jeg har hatt brystkreft, har jeg opplevd noe som ikke er så positivt, for å si det sånn.
Jeg har fått det for meg at jeg MÅ VÆRE POSITIV, ellers går dette galt, jeg vil få kreft tilbake,
og det aller verste vil skje.
Unikitty i filmen "Lego Movies" er kanskje også litt redd for følelsene sine?
Hvordan kan jeg finne på å tenke sånn? At tanker er magiske?
For det er jo ikke sant! Det vet jeg.
Journalist og cellebiolog Barbara Ehrenreich har skrevet om den positive pop-psykologien som herjer i verden. Det er en slags legitim kultur for magisk tenkning, en slags: Hva jeg tenker er sånn jeg får det.
Verdt å lese artikkelen jeg henviser til, den er god!
Hun fikk også brystkreft og beskriver det jeg også opplever fra tid til annen (og gjorde før jeg ble syk, men da gadd jeg ikke bry meg så veldig...)
- Jeg kan bli møtt med oppfordringer om å tenke positivt (innforstått, for da blir jeg frisk)
- At dette kommer til å gå bra, for man får ikke mer enn man klarer (Bullshit)
- At noen har blitt friske av å le vekk kreften (for da er man POSITIV og da blir man frisk!)
- Og hvem har ikke hørt om han som ble frisk av ren og pur stahet (men ingen fikk navnet på den fantastiske onkologen...)
De fleste jeg møter er heldigvis ikke på dette "magiske planet", og jeg vet at å ønske at jeg skal tenke positivt er et ønske om at jeg skal ha det bra.
Allikavel, man leser det i aviser, det dukker opp når en googler, denne individualiseringen som nærmest påstår at vi med vår tankes kraft kan beherske dette livet eller en sykdom og at man derfor ikke trenger feks cellegift eller vaksiner, men heller bare blåbærpiller, gulrotjuice og latter og glede og så er jeg/vi friske som noen fisk igjen!
Slik er det ikke.
Steve Jobs forsøkte alternativ kreftbehandling alt for lenge og angret på dette før han døde. Han kunne kanskje vært i live i dag. Det er dessverre mange mange triste eksempler på akkurat dette.
Da Erik kom til verden fikk jeg en liten bønn av en sykepleier jeg ikke har glemt:
"Kjære Gud
Gi meg sinnsro
Til å godta de ting jeg ikke kan forandre
Mot til å forandre de ting jeg kan
Og forstand til å se forskjellen"
Den er så enkel og fin og sier noe om det å akseptere det som ER.
 |
| Her er følelsene i hodet på jenta i filmen: Sinne, Avsky, Glede, Frykt og Sorg (Foto: Disney/Pixar) |
En jente må flytte med foreldrene sine, fra venner og hus og hobby og er lei seg for det, men er tross alt en veldig positiv liten jente! Vendepunktet kommer når moren en kveld sier til sin lille pike at; hva skulle vi gjort uten en sånn glad solstråle som deg. Du redder oss! (ikke sitert)
Jenta går plutselig inn i en dyp depresjon for hun er jo ikke glad, men føler seg forpliktet til å være det. Følelsen Glede forsøker desperat å få jenta glad igjen og den irriterende Sorg ødelegger og ødelegger.
Kort fortalt: Når jenta endelig får lov til å føle på sorgen og være lei seg, så går det greit igjen og hun kan bli glad igjen.
En onkolog sa det ganske enkelt;
"du blir ikke mindre frisk av å være redd, men du får det bedre med deg selv mens du er syk, om du klarer å tenke konstruktive tanker"
Det mest konstruktive jeg klarer å tenke når jeg blir som reddest, er på forskningen. For forskningen raser fremover. Det siste er immunterapi som har fått mennesker helt frisk av dødelig lymfekreft.
Og at over 90% med brystkreft overlever sykdommen.
Da er glasset faktisk mer enn halvfullt!
Vil til slutt sitere noe jeg leste i boken "Sjarmen med tarmen":
"Selvfølgelighet har for stor plass i våre liv...
At vi ville leve rikere hvis vi av og til tok et skritt til siden og minnet oss selv om at vi ikke kan ta vår egen sunnhet eller hverdag for gitt. Selv den sterkeste kan bli svak."
Denne siste film-snutten syntes eldste sønnen min jeg måtte ha med,
for det er morsomt når Unikitty blir sinna!
Ha en god og helhjertet uke! <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar