Da Erik kom til verden...

18.04.2011. Klokken 7 om morgenen var jeg på Rikshospitalet og klokken 7.45 var Erik ute.

"Rask fødsel, en flott gutt", står det i journalen fra fødselen.

Helt ny liten verdensborger

Han skrek når han ble født, og det er jo normalt, men var det ikke noe med gråten hans? Den var så sår, klynkende og den gav seg ikke...

 

Kolikk?

Erik skrek og skrek og skrek de første fem - seks månedene. Gråten fulgte ikke akkurat oppskriften på kolikk; den var svakere, men selvfølgelig helt forferdelig å høre på allikevel. Jeg ammet og ammet og ammet. Med en storebror som hadde vokst seg både stor og baby-tykk hadde jeg dreisen på dette, trodde jeg. Dårlig munnmotorikk (det forstod jeg selvsagt ikke da...) gjorde at han nok ikke klarte å spise seg så godt opp, selv hvor hyppig jeg ammet. Vi forsøkte flaske, men det gikk overhodet ikke. (heldigvis tok han, etter seks måneder, en flasketut som het "special needs". Vi hadde begynt utredningen og var på spisetrening på Rikshospitalet)

Jeg forstod det ikke. Førstemann hadde vært så rolig som baby, ble seende ut som en Michelin-baby etter noen uker og lå og vaket nede i vognen, med valker både her og der.
Erik forstod jeg meg bare ikke på. Ikke ville han sove, ikke gikk han grådig opp i vekt, selv om han sugde pupp veldig ofte, og så gråt han hele tiden.

I april ble han født og jeg hadde gledet meg til våren med trilleturer og babykos.
Våren kom og gikk og jeg kom meg ikke ut døra.
Erik skrek og jeg satt inne og ammet, så på syrinene ute som blomstret og visnet og følte meg bare som verdens mest elendige mor. Ingenting ble som jeg hadde tenkt det og jeg ble irritert på den lille skrikerungen som jeg ikke forstod meg på.

Det var liksom ikke riktig dette her! Ikke klarte han å holde hodet når han lå på magen og kroppen hans var på en måte helt vissen, uten spenst... Når jeg så på bilder av storebroren når han var like gammel, så lå han og rullet med sterke armer. Erik bare lå der og så begynte han å skrike igjen...

Jeg var hos lege på helsestasjonen og hos helsesøster. Kjøpte spesialpute av barnefysioterapeut og gikk til kiropraktor. Ingen kunne, når han var så liten se at noe var galt med han.

Forsinket utvikling

Sommeren nærmet seg og jeg begynte å Google "forsinket utvikling" og kom til sider med alvorlige diagnoser. Nei, det kunne ikke være min gutt! Han var jo så pen, ikke dysmorfe trekk... Og unger er jo så forskjellige...

Til slutt begynte jeg å reagere på ristingen i bena hans, den som legen sa ville gå over etter noen uker og nå var det gått 11 uker... Og så ikke Erik rett over hodet mitt, fortsatt? Jeg Googlet og fikk angst. Og vi kjøpte oss en time til en barnelege. En godt voksen og tydeligvis erfaren lege tok imot oss. Da vi kom inn, sov tilfeldigvis Erik og legen var rolig og godsnakket med meg om alle barnebarna som var så forskjellige, om jenta som var forsinket som baby, men nå var best i matte av dem alle og så videre og så videre. Og jeg tenkte: Herregud, jeg er jo hysterisk! Men da Erik våknet og hun fikk han over på legebenken, så sa hun det vi ikke ville høre, at jo, her er det noe. "Jeg tenker Cerebral Parese..." Det var grusomt, men jeg husker vi var veldig rolige og kanskje til og med smilte litt tappert "hadet" til henne da vi gikk ut døra, men ute på parkeringsplassen begynte jeg å gråte. Vi hadde fått beskjed om å vente en uke og så dra til Drammen sykehus for snakke med en nevrolog der. Ikke pokker`n om jeg skulle sitte hjemme en uke med babyen min og lure på noe som helst! Jeg skulle til Drammen på flekken!

Lite visste jeg da om at jeg skulle vente i over to år på å få en diagnose, at det å vente skulle bli normalen og at jeg faktisk, etter et år kanskje, skulle innfinne meg med det. At jeg, da vi begynte utredningen også på Rikshospitalet, fikk vite at ca 30% av de ungene som kommer inn der for utredning, aldri får en diagnose eller aldri finner årsaken til utviklingshemmingen sin...

Hadde det ikke vært for at vi hadde en gutt fra før, som vi sammenlignet utviklingen med, hadde nok utredningen startet senere. For i starten var det mye usikkerhet. Og jeg forstod plutselig at leger ikke er små guder som sier "simsalabim" og hoster opp diagnoser. Eller kan si med sikkerhet at: - "Bare slapp av, han her ordner seg nok til slutt skal du se". Uansett hvor mye jeg håpet at de skulle si akkurat det.

Baby Erik på Drammen sykehus. Det er vel ikke noe gæernt med denne søtnosen, vel!?