søndag 12. februar 2017

Morsdag i annerledesland



Erik er på avlastning. Det er søndag og morsdag.

Det er noe jeg har tenkt på en stund. Og det er følelsen for disse to guttene mine.
Jeg har født to gutter, to brødre; en snart ti år og en lillebror som snart er seks år.

Hvis jeg bare sier til noen at jeg har to gutter, føler jeg at jeg lyver. Jeg føler jeg raskt bør rette det opp ved å legge til at den yngste er alvorlig utviklingshemmet. Erik er så annerledes, ingenting er som det skulle være, det er ikke en aktiv tid, med en førskolegutt, som man kan bli forledet til å tro. Erik klarer ikke forflytte seg eller snakke.

Jeg har to gutter, men følelsen for de er ikke slik jeg inbiller meg at man føler om guttene sine, når man har to som er friske. Ikke slik jeg forestilte meg at følelesene mine for barna mine ville bli, da jeg gikk gravid med Erik.

Jeg har ett barn og så har jeg Erik.

Er det grusomt av meg å føle det slik?


Jeg tror følelsen en har for sine barn varierer veldig fra foreldre til foreldre. Og jeg tror også at graden av utviklingshemming avgjør hva en tenker om barnet sitt.

Jeg elsker Erik av hele mitt hjerte, men jeg kan ikke si annet enn at det er trist at han ikke klarer mer, klarer å kommunisere bedre, gå bedre, spise selv gjennom munnen.  Det er grusomt å være vitne til hans hjelpeløshet. Jeg skulle så gjerne ønske det fantes en pille som kunne bedre hans kognitive og fysiske evner. Kanskje det en dag vil komme?

Men nå er Erik som Erik er. Han er som fra en annen planet.

I dag er det morsdag, sola skinner og familien, uten Erik, skal ut og spise middag i ettermiddag.
Det er en deilig dag, jeg har gått en tur, drikker kaffe og ser ut på blå himmel.

Sorgen er der hele tiden, men jeg kjenner ikke på den hele tiden, og da har jeg det bra. Det begynner virkelig å bli normalt, dette livet som har noe ganske anderledes ved seg. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å være en mamma som bærer med seg sorg i hverdagen. Vi har alle vårt.

Jeg synes Hans Børli fanger denne opplevelsen av sorg og glede på en så god måte i dette rørende diktet:

GLEDEN

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom
                                                 rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.                                              

Riktig god morsdag alle fantastiske mammaer der ute<3

3 kommentarer:

Unknown sa...

Så utrolig fint og ærlig skrevet Beate! Rørende og til ettertanke, akkurat som diktet til Hans Børli. Du er en foregangsperson.

Unknown sa...

Klem fra Stine

Beate sa...

Tusen takk Stine<3 Det var veldig hyggelige ord:-)