Får jeg et sykt barn, vet jeg ikke hva jeg gjør...

Det har jeg sikkert sagt en gang før i tiden.

 Vel, nå vet jeg dessverre det.

Alle som venter barn eller har barn vet at tanken slår ned i en rett som det er; katastrofetanken. For oss så slo det ned på ordentlig. Det var ikke bare et blaff! En tanke som jeg kunne riste av meg.

Det var virkelig!

Men det er også sant det som sies; vi mennesker tåler mer enn vi tror.

For kroppen kollapset ikke, jeg brøt ikke totalt sammen.

Jeg sørget. Men jeg fortsatte altså å leve. Jeg spiste, kledde på meg, kjøpte vannfast mascara så jeg ikke så ut som en vaskebjørn støtt og stadig...

Gråte ville jeg helst gjøre i fanget til mannen min og når jeg var alene. Ute blant venner, var det godt å bare prate om det, men også prate om helt andre ting. Det var godt å være ute blant folk å bare være - Normal! Le, og bare være meg.

Jeg lærte en hel masse av å få en krise.

Jeg skulle selvsagt ha vært foruten Erik sin funksjonshemming, men den har gitt meg lærdom jeg heller ikke vil være foruten.

Jeg er nok en person som lett søker hjelp. Jeg sier "ja takk" og jeg tror det er lurt i en sånn situasjon.

For det er ikke alltid at de nærmeste kan gi mest trøst eller støtte. De trenger kan hende trøst og støtte selv!

Jeg meldte meg på et kurs i Mindfulness som jeg hadde veldig glede av.

Livet Er. På godt og på vondt. Jeg skal ikke si at jeg er utlært (for det blir man vel aldri), men jeg har fått hjelp til å finne redskaper for å kunne lage ro og aksept.

Jeg oppsøkte psykolog. Og det er veldig godt å ha en ventil der. Lære om meg selv, om forhold, om barn og foreldre og samspill. Lære om kriser, om hvordan vi mennesker takler kriser.

Jeg lærte meg å akseptere Erik som Erik er. Etter å ha sittet og stirret på han i nesten ett år og lurt på når han skulle gjøre sånn babyer skal gjøre, så kastet jeg baby-kalenderen og lot være å lese om babyers utvikling. Erik fulgte ikke denne utviklingen. Han er noe helt for seg selv.

Det er unektelig veldig sårt og trist og leit. Grusomt egentlig, men det går ikke an å kjenne på den følelsen hele tiden.

Jeg lærte at jo, først må mor ta på seg sin oksygenmaske før hun kan gi barnet sin oksygenmaske, for å bruke terminologien fra fly. Dette er allmenn viten. Men etter at Erik kom til verden, da forstod jeg hva som lå i budskapet. For nå måtte jeg! Jeg ønsket jo ikke bli en deprimert og bitter person selv om Erik var sterkt utviklingshemmet!

Og vi klarer rett og slett ikke være gode mammaer eller pappaer, hvis vi er deprimerte og utslitte. Ingen babyer eller barn eller voksne utvikler seg i lys av seg selv. Vi utvikler oss sammen med hverandre.

Faller jeg sammen, så faller resten av familien min også sammen. Det er selvsagt menneskelig å være lei seg til tider, men er vi det i årevis, så er det ikke så greit for de rundt heller...

Så det gjaldt å finne frem til hva som gav meg positiv energi:

Trening, strikking, Se en god film, shoppe (litt), kjøpe en velduftende krem (eller flere). Gå til massør eller hudpleie. Gå og spise middag med gode venninner. Drikke litt vin. Grave i hagen og ta inn blomster. Leke og lese bok med storebror. Gå på cafe og drikke caffè latte.
Dette var noe av hva jeg fylte på med.

Jeg forsøkte å være god mot meg selv. Og derigjennom ha overskudd til å være god nok mot familien min og selvsagt, Erik.

Oppdriften kom snikende. Tåka lettet.

Nå er livet blitt mer "normalt" igjen.
Det er absolutt mer arbeid, og til tider sliter jeg med å forstå at med Erik i familien, så får jeg ikke gjort det ene og det andre, samtidig, selv om jeg gjerne ønsker det.

Likevel, Erik er en skjønn liten gutt jeg er så uendelig glad i, arbeidet og sorgen kommer med på "kjøpet". Dette er livet mitt nå og Erik er også med på å bringe det glede.

Og det ser ut som om Erik er glad i livet sitt han og:-)