God sommer! 🌞

Kanskje litt sen sommerhilsen, men bedre sent enn aldri!

I går ble Erik sendt på sommer-avlastning, eller sommer-camp, om en vil😊

Sommeravslutning i barnehagen til Erik

Noen sommeravslutninger er ikke som andre.
Erik sin siste sommeravslutning i Gartnerveien spesialbarnehage var en rørende og vemodig avslutning.
Til høsten er han førsteklassing på Haug spesialskole🙌
Vi er evig takknemlig for at det finnes ett slikt tilbud i Bærum kommune, for i fellesskolen har ikke Erik noenting å gjøre.

GartnerRock presenterer Lille Petter Edderkopp på utescenen😀
Bildet er tatt med tillatelse fra barnehagen.

Storebror skal over i femte klasse og traff sitt fadderbarn forrige mandag. Siden han hadde glemt igjen matpakka i gangen, kjørte jeg innom skolen og traff han og fadderbarnet i skolegården.
Så spennende jeg så at det var for det lille fadderbarnet denne dagen, og så stor plutselig min egen førstefødte var!

Morsdag i annerledesland

Erik er på avlastning. Det er søndag og morsdag.

Det er noe jeg har tenkt på en stund. Og det er følelsen for disse to guttene mine.
Jeg har født to gutter, to brødre; en snart ti år og en lillebror som snart er seks år.

Hvis jeg bare sier til noen at jeg har to gutter, føler jeg at jeg lyver. Jeg føler jeg raskt bør rette det opp ved å legge til at den yngste er alvorlig utviklingshemmet. Erik er så annerledes, ingenting er som det skulle være, det er ikke en aktiv tid, med en førskolegutt, som man kan bli forledet til å tro. Erik klarer ikke forflytte seg eller snakke.

Jeg har to gutter, men følelsen for de er ikke slik jeg inbiller meg at man føler om guttene sine, når man har to som er friske. Ikke slik jeg forestilte meg at følelesene mine for barna mine ville bli, da jeg gikk gravid med Erik.

Jeg har ett barn og så har jeg Erik.

Er det grusomt av meg å føle det slik?

Selvfølgelig, Krokan, Brun og Gitlesen, benytter vi oss av avlastning!

Det er lenge siden jeg har vært så forbanna, så lenge - etter å ha skrevet dette, kan jeg slappe av.

Det er vanskelig å svare på noe som har krenket meg så innmari. Krokan, Brun og Gitlesen (ledere i ULOBA og NFU) har skrevet til sammen 6 innlegg i Aftenposten og hver påstand de kommer med er krenkende.

Nå sist, Krokan med sine 550 ord med krenkelser. Forsøk å si til meg at hun sikkert ikke mener det så bokstavelig, men før du gjør det, ta på deg brillene til en mamma som har en multi-utviklingshemmet sønn på fem år (som jeg har) og som «sender vekk» sønnen sin på «institusjon».

Så kan du forsøke å føle på setningene som:
«De rettsløse barna er funksjonshemmede barn som sendes vekk fra familien» (Krokan),
 «Den åpenbare urett det er å være satt bort» (Brun)
«Barnas rettsikkerhet er fraværende i institusjon» (Gitlesen)
Og «Barnets beste» er ofte det som er best for andre enn barnet» (Gitlesen)

Og sist men ikke minst: «Det er imot bedre vitende at barn som trenger det mer enn noen andre… sendes bort» (Brun)

Reportasje i Budstikka

Morsomt å åpne avisa og se bilde av seg selv:-))

Gjennom hele forløpet og all kreftbehandling har en super hyggelig og fin journalist fra Budstikka fulgt meg og det har vært så morsomt! Ikke hverdagslig for meg å ha en journalist som ringer å spør hvordan det går med meg for så å skrive det i avisa!

Her er reportasjen som tar for seg brystkreft og Ebba II- studien som jeg har deltatt i (klikk på linken under):

Beate og sykdommen hennes skal hjelpe forskningen

Fysiolog Anders Husøy tester min hjerte- og lungekapasitet. Det gikk helt fint:-) Foto: Karl Braanaas