Det oppleves så dobbeltmoralsk, hvordan regjeringen kutter i støtte til
oss foreldre som har alvorlig syke og pleietrengende barn med den ene hånden og
ønsker å forby oss kvinner rettigheter til å bestemme over egne liv, med den
andre hånden.
Å omgjøre kriteriet i §2c: «alvorlig sykdom osv» til «ikke
levedyktig», for at kvinner skal kunne ta abort etter uke 12, er
innskrenkning av abortloven.
Å legge til at «kvinnens syn på sin egen situasjon skal
vektlegges», blir som å "få" noe som vi allerede hadde.
Summasumarum: vi kvinner får dårligere rettigheter!
I 1988 åpnet Canada opp for fri abort i hele svangerskapet.
Aborttallene har sunket siden, og de kvinnene som tar abort, gjør det tidlig i
svangerskapet, da de ikke er forsinket av byråkrati, som for eksempel en nemd.
Ingen venter, naturlig nok.
Jeg har sluppet å tenke så mye over 12 uker eller 18 uker, men
med denne debatten rullende hver dag i noen uke så er jeg klar: Selvsagt
skal vi øke fri abort til ihvertfall uke 18. Å gå gravid i 12 uker uten å
skjønne det, er faktisk godt mulig. At disse kvinnen skal ha en nemd som
bestemmer om du skal få ta abort eller ikke, er helt uakseptabelt.
#SheDecides eller #KrfDecides?
Det er interessant
at likestillingsministeren vår fronter #SheDecides internasjonalt:
"SheDecides is a
global movement to promote, provide, protect and enhance the fundamental rights
of every girl and woman. She must decide about her own body - so that she can
decide about her life and her future.
Without question"
Kvinnens rettigheter til å ta egne valg for sine liv, må gå foran fosterets
risiko for å bli diskriminert før det er født.
Å ta ultralyd og fostervannsprøve er pr dags dato ingen garanti for at man får friske barn, det har jeg erfart. Men om få år vil det trolig være enkelt å ta en full genomsekvensering av fosteret. Hva da? Kanskje vi da også kan reparere gener som har mutasjon, og barn som Erik kan bli friske?
Det er ingen fasit på hva som er sykt og hva som er friskt. Med moderne
medisin og kirurgi, som for eksempel PEG som Erik har operert inn i magen for
ernæring, så er mange alvorlig syke barn mye mer levedyktige. Og barn som før
var alvorlig syke og utviklingshemmede kan holde seg friske, feks slik det er i
dag med Føllings syndrom og Glut.1 diagnoser.
Uansett, skal kvinner etter meg som ønsker abort etter uke 12 oppleve
at andre skal velge for dem?
Nei!
Dobbeltmoralismen er kanskje ekstra fæl for oss som sitter her i verden og har fått alvorlig utviklingshemmede barn. Vi kan ikke bare tenke: «Ja, huff,
tenk å fjerne et foster. Hva slags rettigheter har det egentlig?" Eller: "Huff,
sikkert tungt å få et alvorlig sykt barn. Godt disse foreldrene er så STERKE»
Vi er ikke sterke, vi er vanlige mennesker som har fått en uvanlig
situasjon i fanget.
Erik er her i dag og han og vi trenger hjelp og støtte fra samfunnet nå
i dag. Vi er heller ikke dumme. «Vi fjerner paragraf 2c. og så skal dere få kjempe-masse hjelp
til barna deres (hvis dere stemmer Krf, vel å merke.)» Tror dere vi kjøper den pakka der?!
Denne regjeringen kutter støtten vi trenger for å leve enklere liv med
funksjonshemmede barn. Det knipes inn og vi merker det så alt for godt. Det
tøffe arbeidsmarkedet, den lange ventetiden for å få behandlet søknader,
pleiepengeordningen som langt fra er god nok. Osv osv.
Vi har sloss og kjempet og gjør det fortsatt.
Vi har ikke bare et funksjonshemmet barn. Vi er nå en funksjonshemmet
familie.
Og vi er diskriminert i våre liv og ble det da Erik ble født.
Familieplanleggingen som feilet.
Etter at Erik kom til verden og var så alvorlig utviklingshemmet som
han var, var mitt høyeste ønske å få et barn til. Et friskt barn til, som et
plaster på såret.
Jeg gjorde liksom alt «riktig». Jeg håpet og ventet på å få en diagnose
til Erik. For ved å ha en diagnose kunne jeg, når jeg ble gravid igjen, ta
abort hvis fostervannsprøven viste mutasjon på genet GRIN2B, bla. Det tok 2,5
år og jeg husker telefonen jeg fikk fra overlegen på Ullevål som om det var i
går: «Nå har vi treff, vi har funnet genfeilen til Erik».
Jeg ble så glad og jeg ble gravid og så fikk jeg, som dere vet, pokker`n
meg brystkreft rett etterpå og måtte ta abort for å gjennomføre
kreftbehandling.
Jeg er heldigvis frisk av kreft og det er viktigst nå. Og jeg har to
gode gutter og det får klare seg.
Men hadde jeg ikke fått kreft, hadde jeg fått fortsette å være
gravid, hadde legene sett at jeg bar et barn med en alvorlig sykdom, så hadde
jeg valgt abort.
Ja, jeg ville "sortert" bort et foster med en genfeil, så jeg ikke endte
opp med et utviklingshemmet barn til.
Skal ikke kvinner etter meg få ha lov til å planlegge slik som jeg
planla, men uheldigvis ikke fikk gjennomført?
Jo!
Og jeg mener at vi ikke skal måtte hykle, hverken for oss
selv, eller en nemd, om det er for vanskelig å få et alvorlig
utviklingshemmet barn (til), men at det faktisk er sykdommen eller genfeilen
som er årsaken til aborten. Vi kvinner skal ikke skamme oss over å bestemme
over egen kropp og eget liv. #SheDecides. Ikkesant Helleland? Vi eier ikke skam. Og skal
heller ikke gjøre det.
I dag er det demonstrasjon rundt omkring i Norge. «Ikke rør
abortloven!» Jeg kommer nok ikke til å dra, for vi har ikke avlastning, men assistenten
til Erik er der, så da har vi en fra oss der.🙌😃👏
 |
| Erik sin parole: "Vi vil ha bedre rettigheter!" |
