Stay Positive!

Jeg ser på meg selv som et positivt menneske.

Nå, etter at jeg har hatt brystkreft, har jeg opplevd noe som ikke er så positivt, for å si det sånn.

Jeg har fått det for meg at jeg MÅ VÆRE POSITIV, ellers går dette galt, jeg vil få kreft tilbake,
og det aller verste vil skje.


Unikitty i filmen "Lego Movies" er kanskje også litt redd for følelsene sine?


Hvordan kan jeg finne på å tenke sånn? At tanker er magiske? 
For det er jo ikke sant! Det vet jeg.

På tide at Akutthjelpen blir lovpålagt!

Forsiden i Budstikka 23.10.15

Dette blogginnlegget kom som leserinnlegg i Budstikka fredag 30.10.15. Hurra!


Jeg har skrevet om Akutthjelpen for barnefamilier i et tidligere blogginnlegg her. Og jeg skrøt da av Bærum kommune for å ha slik god omsorg for sine borgere i kommunen.


Nå vil Bærum kommune legge ned Akutthjelpen for barnefamilier. (Les artikkel fra Budstikka 23.10.15 om Akutthjelpen og familien min i linken over) En liten tjeneste, hvor foreldre betaler en liten egenandel utfra inntekt, dvs den er ikke dyr for kommunen, men er så innmari viktig for dem det gjelder, som mottar hjelp i en kort periode.

Bare å sykmelde seg?

Når mamma`n blir syk

Den første oktober går startskuddet for Rosa Sløyfe aksjonen. Den første oktober legges jeg under kniven for å fjerne min egen brystkreft.

Det som skulle ha vært en ufarlig forkalkning i puppen, var ikke det allikavel. Det var kreft. Ikke var den liten og kulerund som jeg trodde kreft startet som, den var avlang og ikke så rent liten.

Kort fortalt: I februar var jeg til mammografi gjennom bedriftshelsetjenesten, og alt var bra. Etter en spontanabort i mai, kjente jeg "dette" i puppen og gikk til fastlegen som mente det var forkalkning, men sendte meg videre til ultralyd. Siden jeg forsøkte å få barn ble det ikke tatt mammografi igjen. På ultralyd så han ingenting patologisk, som det heter, men siden jeg kjente noe i puppen, skulle jeg komme tilbake "for sikkerhetsskyld" etter tre måneder. Så ble gjort, og da, da så han noe som gjorde at han tok grovnålet biopsi og hormonprøve av kulen.

Våre gode hjelpere Vol 3: Avlastningsfamilie

Avlastning eller avveksling?

Det er selvsagt litt sårt, det at vi trenger fri fra sønnen vår, men...

Storebror kan dra til besteforeldre, tanter og onkler eller til venner på overnatting eller helge-ferier for at jeg og pappa`n skal få med oss et selskap, en weekendtur eller rett og slett litt egentid. Det er viktig for oss foreldre, men jeg mener det også er sunt for gutten vår å være borte fra oss iblant. Oppleve at andre gjør ting annerledes enn hjemme, oppleve at andre også er glad i en; rett og slett åpne horisonten litt.

Jeg tror det er likedan for Erik. Han har også behov for avveksling fra oss. Han har ikke venner som kommer og ringer på døra, og som han kan overnatte hos. Familien stiller opp, men kan hende er det godt for han å være også hos andre enn bare familie?

Skulle gjerne vist til forskning, men får vel bare lene meg på et afrikansk ordtak: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn.

Våre gode hjelpere Vol 2: Gartnerveien Spesialbarnehagen

Nøff, gikk forsiktig nærmere Brumm

"Brumm", hvisket han

"Ja, Nøff"

"Ingenting," sa Nøff og tok labben hans.

"Jeg ville bare være sikker på at du var her"

Å sende sitt utviklingshemmede barn i barnehagen...

Da Erik nærmet seg året, begynte barne-fysioterapeuten vi hadde hjemme hos oss og prate om at Erik burde begynne i barnehage, og at Bærum hadde en spesialbarnehage som hun anbefalte.

I Gartnerveien spesialbarnehage fikk jeg høre at de hadde spesialkompetanse på barn med ekstra behov. Det var to små enheter, og de hadde fysioterapeuter, spesialpedagoger og assistenter som alle jobbet tett sammen. Her var de alle dedikert for de helt unike ungene våre. Her ville det ikke være nødvendig å tilrettelegge barnehagen for Erik, den var allerede tilrettelagt for Erik og andre barn som trenger litt eller mye ekstra hjelp.